En kvinnes rett til et valg

Det er mange ting i politikken som kan gå meg hus forbi, men da debatten om abort og reservasjonsrett for fastleger tok fyr var det vanskelig å unngå gnisten.

For de som ikke har fått det med seg – avtalen om reservasjonsrett innebærer at en fastlege av moralske eller religiøse årsaker kan nekte å gi henvisning til en kvinne som ønsker abort.

KRF og Høyre var nok en smule trangsynte når de overså hvilket ringvirkninger noe som var ment som et ubetydelig regjerningsløfte skulle bringe. Det som startet som en gnist har blitt til en stadig voksende ild.

Og det er ikke bare landet som står i fyr. For meg og hundrevis av kvinner er dette en personlig flamme.

Minnene etter

Jeg har aldri fortalt dette til noen før, men da jeg var 19 år tok jeg abort. Som Cecilie Asker skrev i kommentaren ”Den ensomme byrden” på Aftenposten denne uken – jeg har aldri følt meg så alene og sårbar.

Skrekken fra minuttene i venteværelse er noe jeg aldri vil glemme. Narkosen som fikk meg til å føle meg som en pasient verker enda. Det føltes som om jeg var syk. Som om noe var galt med meg. Jeg var helt alene og alle ansiktene rundt meg var ukjente og skremmende.

Allikevel er det jeg husker best tomheten etterpå. Dagene da det var vanskelig å spise og tungt å puste. Jeg viste at jeg hadde tatt det riktige valget, for i min situasjon var det aldri en annen utvei. Mannen, eller faren, var ikke en fremtid for verken meg eller barnet. Jeg var ung og hadde ingen utdannelse. Det var for mange varsellamper som lyste og flere virkeligheter enn drømmer som sto på spill.

Mange kvinner, individuelle historier

Selv om 15.000 kvinner tar abort årlig i Norge, er valget aldri enkelt. Alle kvinnene som er en del av denne statistikken har en individuell historie  og en egen grunn for valget hun har tatt.

Dagene etter at jeg hadde sett det blå smilefjeset på pinnen husker jeg godt. Selv om jeg viste hva jeg måtte gjøre sekunder etter at det uutholdelige hadde skjedd, tvilte jeg. Kunne jeg klart å ta vare på et barn? Hvordan kommer det til å forandre livet mitt?

Tusen av spørsmål. Minimalt med svar. Det som trøstet meg var at jeg følte meg trygg på at når jeg kom meg til fastlegen min ville jeg få hjelp. Jeg stolte på at han ville ta vare på meg og hjelpe meg igjennom en situasjon som var utenfor min kontroll. Den gangen fikk jeg hjelp, men hva om jeg hadde blitt gravid igjen?

Ikke ta bort tryggheten 

Jeg tror det er her problemet ligger. Tryggheten og tilliten til helsevesenet. Jeg vet av erfaring at uten denne følelsen hadde jeg aldri klart å gå gjennom døren til venteværelse for tre år siden.

Leger har et viktig samfunnsansvar, akkurat som lærerne i skolen og politiet som patruljerer gatene. Om leger skal kunne velge fritak fra pasienthjelp av samvittighetsgrunner blir tryggheten, som er det eneste håndfaste kvinner i denne situasjonen har, revet bort.

Om jeg hadde vist at en lege kunne si til meg ”nei, det kan jeg ikke hjelpe deg med”, hadde jeg kanskje brukt lengere tid på å fatte en beslutning. Jeg hadde tvilt mer og fundert lenger. Tårene som allerede sved på kinnet hadde gjort vondere.

Personlige følelser hører ikke hjemme her

For meg var grunnen til at jeg søkte hjelp hos fastlegen og ikke familien nettopp fordi legen var pliktet til å hjelpe. Han ville ikke stille spørsmål eller vise følelser. Det var mitt valg, og hans jobb var å støtte meg gjennom det.

Om reservasjonsretten blir et faktum, blir personlige følelser ført inn i en profesjonell situasjon hvor de ikke hører hjemme. Jeg forstår at enkelte leger kan være imot abort, men hva er poenget med å bringe egne meninger inn på en så sårbar bane?

Da jeg og tomheten jeg følte gikk ut døren etter inngrepet betydde ikke legen noe mer for meg. Det jeg hadde trengt var profesjonell støtte og en hånd å holde i gjennom inngrepet. Legen hadde vært der og gjort sitt, uten å komme med en personlig mening.

Jeg tror at reservasjonsretten vil så en usikkerhet som vil gro seg fast i det Norske helsevesenet. Om støtten og hjelpen jeg fikk blir vanskeligere å få vil det ha store konsekvenser for tusenvis av kvinner. Og det vanskelige valget vil bli en enda større byrde.

En likestilling full av gråsoner

Det har vært stor debatt rundt sexkjøpeloven i Norge den siste tiden. I helgen skjønte jeg hvorfor mange menn har en holdning som sier at det er greit å kjøpe sex.

Jeg tror det har mye å gjøre med samfunnets generelle holdning til kvinner. Denne helgen var jeg sammen med tre venninner på jentetur. Vi hadde planlagt lange kvelder med god mat, hyggelig selskap og nok av drikke i glasset. Det fikk vi også, men på fredagskvelden opplevde jeg noe som satte en liten brems på festlighetene.

Jeg hadde tatt på meg en ny kjole fra Zara. Den var svart og blå, med lange armer. Den var også ganske stram, men etter å ha trent jevnlig den siste tiden følte jeg meg vell. Jeg var stolt av det jeg så i speilet, og jeg var fornøyd med den nye kjole. ”Dette var et bra antrekksvalg”, husker jeg at jeg tenkte før vi gikk fra hotellet. Jeg hadde også på meg svarte, ganske tykke, strømpebukser og en cardigan. Godt kledd for det kalde januarværet, men fortsatt tilfreds med valget.

Den følelsen varte ikke lenge og det tok ikke lang tid før jeg dro usikkert i kjolen og ønsket at den var lenger. Vi bestemte oss for å spise på Hard Rock Cafe den kvelden og ble henvist til baren mens vi ventet på ledig bord. Mens vi bestilte en runde strawberry daiquiris, tullet og lo, merket jeg skrå sideblikk fra en gjeng gutter på nabobordet. Gutter, nei vent, de var vell heller eldre menn. Om du er en mann og leser dette, hør etter – det er en forskjell på å sende diskree blikk og glo åpenlyst. Disse ekle, eldre mennene glodde og PEKTE på meg. De pekte på kjolen min og plystret. De snakket om meg høyt nok til at jeg hørte det og jeg følte meg så utilpass at jeg ikke klarte å la være å dra i kjolekanten.

Denne opplevelsen fikk meg til å tenke. Ingen fortjener å føle seg så uvel og beglodd. Jeg leser mange voldtektssaker hvor offeret skylder på antrekket og litt uskyldig flørting for at en sexsulten mann gikk til angrep. Selv intervjuet jeg en jente for noen  dager siden som sa at hun skyldte på seg selv og ”sin alt for korte kjole” for det som hadde skjedd henne. Hun fortalte meg at i dag gråter hun mye, er usikker på seg selv og nekter å bli med vennene sine ut i helgene. Hun har sluttet å gå i kjole og de høye helene er satt på hylla. Hele livet hennes vakler, men hun vil ikke legge skylden for de søvnløse nettene fylt med mareritt på voldtektsmannen.

Derfor spør jeg. Gir det at jeg hadde på meg en kort kjole deg rett til å glo på meg som om jeg var et sjeldent dyr i en dyrehage? Betyr det ar jeg pyntet meg for en kveld på byen at jeg må forvente å bli overøst av ubehagelige kommentarer og sultne blikk? Det er her problemene starter, tror jeg. Om en mann føler det er greit å glo på kjolekanten til en jente som et sultent barn ville siklet etter en kjærlighet på pinne i en godtebutikk, hvordan kan man forvente likestilling og respekt? Hvor lang er veien fra å kunne redegjøre for denne type oppførsel til å si ”hun ba om det” i retten?

Dette er satt litt på spissen, det er jeg klar over. Men dette er en tankevekker ment for å understreker at problemet har noe med samfunnets holdninger å gjøre. I Norge i dag skal kvinner og menn stille likt i arbeid og i hjemmet, så hvorfor ser vi ikke denne likestillingen når vi er ute på byen?

La en jente få ha på seg en kort kjole om hun vil, det betyr ikke at hun ikke fortjener respekt. I 2014 er dette en debatt som burde tas, i stedet for å skyve den under teppet. Det er drømmeønsking å ikke se dette som et samfunnsproblem, for det er virkelig en skummel utvikling.

En ting vil jeg si. Jeg glor ikke på deg når du åpenlyst kjøper ulovlig sex på gaten, så vær så snill å la meg og kjolen min være i fred neste ganger jeg prøver å ha en koselig kveld på byen.

Kan jeg ikke ha på meg dette?