Hva dere enn gjør, ikke legaliser cannabis i Norge

Cannabisbølgen har lenge herjet USA og dopet ble legalisert i  statene Colorado og Washington i Januar. USAs president har kalt marihuana «ufarlig» og mener at dopet ikke gjør noe større skade enn alkohol. Disse holdningene har blitt synlige også i Europa hvor endring i ruspolitikken sprer seg som ild i tørt gress. I Norge har legalisering også blitt tatt opp til debatt og både Miljøpartiet De Grønne og Unge Venstre sier «ja» til lovlig bruk av cannabis.

Jan Arild Snoen argumentert tidligere i en kommentar i Aftenposten for legalisere av cannabis. Han mener at i et fritt land som Norge burde marihuanarøyking være et personlig valg som ikke kan reguleres av staten.  Allikevel vil jeg vil stille spørsmålet – vet vi egentlig nok til å legalisere?

Og leve med konsekvensene

For tre år siden flyttet jeg til England for å begynne på universitet. Jeg reiste over dammen som en uerfaren og uvitende nordmann med fem kilo brunost i kofferten. Da jeg reiste viste jeg ingenting om rusmisbruk og marihuana.

I England har de ikke legalisert cannabis, men landet har en kultur for stoffmisbruk som ikke kan sammenlignes med naive Norge. Statistisk sett har 3,5 prosent av nordmenn brukt cannabis det siste året, mens i England har 16,3 prosent gjort det samme. Det norske tallet gjelder alle aldre, mens det engelske bare teller 16-24åringer. Samtidig viser statistikker at mange engelskmenn helt opp i 75års alderen bruker stoffet jevnlig.

Snoen snakker om cannabis i Norge som om han vet hva det vil innebære, men med 3,5 prosent kan du ikke forklarer mye. Det er ikke før det blir en lukt som henger i luften og et dop som selges på de fleste gatehjørner at man forstår effekten. Selv kjenner jeg flere som har droppet ut av universitetet fordi cannabisrøyking tar mer tid en skolearbeidet. Vil vi virkelig ha det sånn i Norge?

Våkner han opp i morgen?

Etter å ha bodd i England i tre år, prøvd marihuana en gang og sett de røde øynene og slitne kroppene til mennesker jeg kjenner utallige ganger, har jeg fått nok. Den ene gangen jeg selv røykte var jeg nysgjerrig og ville oppleve det alle skrøt sånn av. For meg var det ikke verdt det og jeg ville aldri latt det ødelegge meg slik som det har ødelagt mange av mine venner.

Mine engelske venner røyker ikke bare fordi de syntes det er gøy – de er avhengige. I begynnelsen brydde jeg meg lite om det, men det var når de ikke dukket opp til avtaler at det begynte å bli et problem. De kom ikke på jobb. Vi hadde planer om å møtes til middag, men han kom ikke fordi han var hjemme og sov av seg rusen. Hun skulle ta vare på rommet mitt et par uker, men stumpet røyken i gulvteppet.

Bestekompisen min sliter med å sove om natten hvis han ikke tar seg en røyk før han legger seg. Han traver usikkert opp og ned stuegulvet etter jobb med en joint i munnen. Han går og går til stoffet begynner å virke. Da synker han sammen på sofaen, lukker øynene og røyker litt til. Og så litt til. Han trekker den sur-søte giften ned i lungene til øynene går i kryss. Så sovner han og blir borte til neste morgen. Jeg er ofte redd for at en dag vil det ikke bli en neste morgen.

Også er det lukten. Den søte, kvalmende lukten som brenner seg fast i veggene og hukommelsen som en parasitt.

En kabal som ikke går opp

Jeg er enig med Snoen i at jeg tror ikke at Cannabis bare er skadelig, men jeg mener at å legalisere det vil åpne for lettere tilgang og mer avhengighet – særlig blant unge. I Norge var ungdomsledigheten mer enn tre ganger så høy som ledigheten blant dem over 25 år i fjor.

Unge Venstre sier ”at vi allerede har nok kunnskap til å åpne for legalisering av cannabis”. Tord Hustveit, leder for Unge Venstre, skriver at Cannabis er en av de mindre farlige stoffene på avhengighetsskalaen under sekkebegrepet narkotika. Allikevel, han innrømmer at stoffet er avhengighetsskapende. Er avhengighet, i hvilke som helst grad, noe vi vil promotere i Norge?

Vi leser daglig om kabalen om Norges oljepenger som aldri går opp. Samtidig vil Unge Venstre ta narkotika ut av det kriminelle miljøet og inn på apoteket. Om cannabis ble  legalisert hadde vi måtte brukt store midler på å gjøre stoffet ”samfunnstrygt”. Unge Venstre snakker om å skape et ”regulert marked”, men er dette noe vi vil bruke penger på? Burde vi ikke heller bruke disse midlene på flere sykehjemsplasser enn rehabiliteringsplasser?

Denne venstre-orienterte kabalen går ikke opp for meg.

Hvis cannabis hadde vært lovlig i Norge, hvor lett hadde det ikke vært og levd på NAV og tatt seg en joint? Mange kunne levd lykkelig på dette i flere år. Jeg har sett det selv. Venner som visner og penger som ikke rakk til mat fordi de ble brukt på røyk. En holdning som falmer og en ikke-eksisterende arbeidsmoral. I England sier de bare, ‘‘why work, ey?’’

Om vi bringer disse holdningene hjem, hva skjer da? Da skjer det ingenting annet enn at skattepengene fortsetter å fly ut av vinduet og inn i de utstrakte hendene til landets trygdesnyltere.

Recreational cannabis use could be legal after the votes

En kvinnes rett til et valg

Det er mange ting i politikken som kan gå meg hus forbi, men da debatten om abort og reservasjonsrett for fastleger tok fyr var det vanskelig å unngå gnisten.

For de som ikke har fått det med seg – avtalen om reservasjonsrett innebærer at en fastlege av moralske eller religiøse årsaker kan nekte å gi henvisning til en kvinne som ønsker abort.

KRF og Høyre var nok en smule trangsynte når de overså hvilket ringvirkninger noe som var ment som et ubetydelig regjerningsløfte skulle bringe. Det som startet som en gnist har blitt til en stadig voksende ild.

Og det er ikke bare landet som står i fyr. For meg og hundrevis av kvinner er dette en personlig flamme.

Minnene etter

Jeg har aldri fortalt dette til noen før, men da jeg var 19 år tok jeg abort. Som Cecilie Asker skrev i kommentaren ”Den ensomme byrden” på Aftenposten denne uken – jeg har aldri følt meg så alene og sårbar.

Skrekken fra minuttene i venteværelse er noe jeg aldri vil glemme. Narkosen som fikk meg til å føle meg som en pasient verker enda. Det føltes som om jeg var syk. Som om noe var galt med meg. Jeg var helt alene og alle ansiktene rundt meg var ukjente og skremmende.

Allikevel er det jeg husker best tomheten etterpå. Dagene da det var vanskelig å spise og tungt å puste. Jeg viste at jeg hadde tatt det riktige valget, for i min situasjon var det aldri en annen utvei. Mannen, eller faren, var ikke en fremtid for verken meg eller barnet. Jeg var ung og hadde ingen utdannelse. Det var for mange varsellamper som lyste og flere virkeligheter enn drømmer som sto på spill.

Mange kvinner, individuelle historier

Selv om 15.000 kvinner tar abort årlig i Norge, er valget aldri enkelt. Alle kvinnene som er en del av denne statistikken har en individuell historie  og en egen grunn for valget hun har tatt.

Dagene etter at jeg hadde sett det blå smilefjeset på pinnen husker jeg godt. Selv om jeg viste hva jeg måtte gjøre sekunder etter at det uutholdelige hadde skjedd, tvilte jeg. Kunne jeg klart å ta vare på et barn? Hvordan kommer det til å forandre livet mitt?

Tusen av spørsmål. Minimalt med svar. Det som trøstet meg var at jeg følte meg trygg på at når jeg kom meg til fastlegen min ville jeg få hjelp. Jeg stolte på at han ville ta vare på meg og hjelpe meg igjennom en situasjon som var utenfor min kontroll. Den gangen fikk jeg hjelp, men hva om jeg hadde blitt gravid igjen?

Ikke ta bort tryggheten 

Jeg tror det er her problemet ligger. Tryggheten og tilliten til helsevesenet. Jeg vet av erfaring at uten denne følelsen hadde jeg aldri klart å gå gjennom døren til venteværelse for tre år siden.

Leger har et viktig samfunnsansvar, akkurat som lærerne i skolen og politiet som patruljerer gatene. Om leger skal kunne velge fritak fra pasienthjelp av samvittighetsgrunner blir tryggheten, som er det eneste håndfaste kvinner i denne situasjonen har, revet bort.

Om jeg hadde vist at en lege kunne si til meg ”nei, det kan jeg ikke hjelpe deg med”, hadde jeg kanskje brukt lengere tid på å fatte en beslutning. Jeg hadde tvilt mer og fundert lenger. Tårene som allerede sved på kinnet hadde gjort vondere.

Personlige følelser hører ikke hjemme her

For meg var grunnen til at jeg søkte hjelp hos fastlegen og ikke familien nettopp fordi legen var pliktet til å hjelpe. Han ville ikke stille spørsmål eller vise følelser. Det var mitt valg, og hans jobb var å støtte meg gjennom det.

Om reservasjonsretten blir et faktum, blir personlige følelser ført inn i en profesjonell situasjon hvor de ikke hører hjemme. Jeg forstår at enkelte leger kan være imot abort, men hva er poenget med å bringe egne meninger inn på en så sårbar bane?

Da jeg og tomheten jeg følte gikk ut døren etter inngrepet betydde ikke legen noe mer for meg. Det jeg hadde trengt var profesjonell støtte og en hånd å holde i gjennom inngrepet. Legen hadde vært der og gjort sitt, uten å komme med en personlig mening.

Jeg tror at reservasjonsretten vil så en usikkerhet som vil gro seg fast i det Norske helsevesenet. Om støtten og hjelpen jeg fikk blir vanskeligere å få vil det ha store konsekvenser for tusenvis av kvinner. Og det vanskelige valget vil bli en enda større byrde.

t1larg.abortion

En likestilling full av gråsoner

Det har vært stor debatt rundt sexkjøpeloven i Norge den siste tiden. I helgen skjønte jeg hvorfor mange menn har en holdning som sier at det er greit å kjøpe sex.

Jeg tror det har mye å gjøre med samfunnets generelle holdning til kvinner. Denne helgen var jeg sammen med tre venninner på jentetur. Vi hadde planlagt lange kvelder med god mat, hyggelig selskap og nok av drikke i glasset. Det fikk vi også, men på fredagskvelden opplevde jeg noe som satte en liten brems på festlighetene.

Jeg hadde tatt på meg en ny kjole fra Zara. Den var svart og blå, med lange armer. Den var også ganske stram, men etter å ha trent jevnlig den siste tiden følte jeg meg vell. Jeg var stolt av det jeg så i speilet, og jeg var fornøyd med den nye kjole. ”Dette var et bra antrekksvalg”, husker jeg at jeg tenkte før vi gikk fra hotellet. Jeg hadde også på meg svarte, ganske tykke, strømpebukser og en cardigan. Godt kledd for det kalde januarværet, men fortsatt tilfreds med valget.

Den følelsen varte ikke lenge og det tok ikke lang tid før jeg dro usikkert i kjolen og ønsket at den var lenger. Vi bestemte oss for å spise på Hard Rock Cafe den kvelden og ble henvist til baren mens vi ventet på ledig bord. Mens vi bestilte en runde strawberry daiquiris, tullet og lo, merket jeg skrå sideblikk fra en gjeng gutter på nabobordet. Gutter, nei vent, de var vell heller eldre menn. Om du er en mann og leser dette, hør etter – det er en forskjell på å sende diskree blikk og glo åpenlyst. Disse ekle, eldre mennene glodde og PEKTE på meg. De pekte på kjolen min og plystret. De snakket om meg høyt nok til at jeg hørte det og jeg følte meg så utilpass at jeg ikke klarte å la være å dra i kjolekanten.

Denne opplevelsen fikk meg til å tenke. Ingen fortjener å føle seg så uvel og beglodd. Jeg leser mange voldtektssaker hvor offeret skylder på antrekket og litt uskyldig flørting for at en sexsulten mann gikk til angrep. Selv intervjuet jeg en jente for noen  dager siden som sa at hun skyldte på seg selv og ”sin alt for korte kjole” for det som hadde skjedd henne. Hun fortalte meg at i dag gråter hun mye, er usikker på seg selv og nekter å bli med vennene sine ut i helgene. Hun har sluttet å gå i kjole og de høye helene er satt på hylla. Hele livet hennes vakler, men hun vil ikke legge skylden for de søvnløse nettene fylt med mareritt på voldtektsmannen.

Derfor spør jeg. Gir det at jeg hadde på meg en kort kjole deg rett til å glo på meg som om jeg var et sjeldent dyr i en dyrehage? Betyr det ar jeg pyntet meg for en kveld på byen at jeg må forvente å bli overøst av ubehagelige kommentarer og sultne blikk? Det er her problemene starter, tror jeg. Om en mann føler det er greit å glo på kjolekanten til en jente som et sultent barn ville siklet etter en kjærlighet på pinne i en godtebutikk, hvordan kan man forvente likestilling og respekt? Hvor lang er veien fra å kunne redegjøre for denne type oppførsel til å si ”hun ba om det” i retten?

Dette er satt litt på spissen, det er jeg klar over. Men dette er en tankevekker ment for å understreker at problemet har noe med samfunnets holdninger å gjøre. I Norge i dag skal kvinner og menn stille likt i arbeid og i hjemmet, så hvorfor ser vi ikke denne likestillingen når vi er ute på byen?

La en jente få ha på seg en kort kjole om hun vil, det betyr ikke at hun ikke fortjener respekt. I 2014 er dette en debatt som burde tas, i stedet for å skyve den under teppet. Det er drømmeønsking å ikke se dette som et samfunnsproblem, for det er virkelig en skummel utvikling.

En ting vil jeg si. Jeg glor ikke på deg når du åpenlyst kjøper ulovlig sex på gaten, så vær så snill å la meg og kjolen min være i fred neste ganger jeg prøver å ha en koselig kveld på byen.

1798009_10153734633560361_1286022860_n

Kan jeg ikke ha på meg dette?